”Den som steller vogga, styrer landet.” Klar tale med uklart innhold. Analyse av debatten i Stortingets familie- og kulturkomité om St.meld. nr. 41(2008-2009) ”Kvalitet i barnehagen.”

Jeg finner det vanskelig å trekke noe mer ut av debatten, som er relevant for kvalitetsbegrepet. Det er ikke overraskende at stortingsrepresentantene nærmer seg temaet på en annen måte enn det en språkforsker eller logiker - eller en pedagog – ville ha gjort hvis de skulle redegjøre for ”kvalitet”. Komitémedlemmene er lite stringente, ofte svært upresise og ustrukturerte, i sine kommentarer og argumenter om hva kvalitet er eller bør være. Dette skyldes trolig to forhold: - Det er en muntlig meningsutveksling mellom to politiske blokker om et tema som det ikke er full enighet om, og - trolig er hovedinnleggene skrevet på forhånd, og debattantene får ikke registrert og tatt hensyn til alt som er blitt sagt i løpet av debatten – før replikkordskiftet. Deretter stiger temperaturen noe og debattantene blir mer polemiske, som i dette seine innlegget: ”For å nå gjennom hos opposisjonen her tror jeg nesten man trenger førskolelærerutdanning for å klare å ta det rette pedagogiske grepet” (s. 15). Jeg mener jeg har fått ut essensen av debatten når det gjelder kvalitetsbegrepet. En eventuell videre analyse ville i hovedsak resultere i mye gjentakelser. Som eksempel kan jeg kort vise til hva resultatet hadde blitt dersom jeg også hadde brukt de fire argumentasjonsfasene (se fotnote 13). Her kunne den konstaterende fasen muligens ha gitt en noe mer eksplisitt beskrivelse av hva som er status mht. kvalitetsbegrepet, men det er mindre interessant enn å få vite hva debattantene mener kvalitet skal være, og det er det jeg tar opp i kapittel 5. Den definerende fasen er i hovedsak det kapittel 3 handler om, men deler av kapittelet er evaluerende og anbefalende. De normative utsagnene er selvsagt anbefalende, mens både utsagn som i klartekst og underforstått viser til utilfredsstillende forhold eller uønsket praksis i dag, ville falle inn under den evaluerende fasen. Det gjelder for eksempel påpekninger om at pedagognormen ikke er oppfylt. Jeg bruker altså ikke de fire argumentasjonsfasene i sin helhet som analyseskjema, men mer som kontrollpunkter for den tilnærmingen jeg har valgt. Hva kunne en eventuell retorisk tilnærming ha bidratt med? Den kunne ha gitt noen mer poengterte argumenter for de meningene til de relativt få debattantene som hadde klart logosorienterte innlegg, for eksempel ved å vise til autoritativ statistikk (se kommentarene i ”Normative utsagn”). Mange av innleggene synes imidlertid å være etos- og/eller patospreget – slik politisk debatter gjerne er - og de unnslipper når analysen skjer på grunnlag av et skrevet referat. Når det gjelder mulige undertekster (se metodekapittelet), så finnes de utvilsomt i de polemiske/ politiske innleggene, men de bidrar i svært liten grad til å opplyse problemstillingen min